Det er mange finurlige måter å drive lønnspolitikk på. Etter at EUs tjenestedirektiv ble vedtatt (i både EU og i Norge), vokser det frem en ny lønnskultur med et felles trekk. Dvs økte forskjeller – og hvor de som er lavest på stigen må betale prisen for ledernes økte lønninger. Grådigheten vil ingen ende ta – og kampene for å nedkjempe fagforeningene – og de som politisk står til venstresiden står høyt på dagsorden.

Fagforeningsknusing.
Fagforeningene i Europa søkes svekket gjennom å lage lover og avtaler som begrenser fagforeningens makt, kutte fradrag på selvangivelsene for fagforeningskontingenten, og gjøre lønnsnivået til de lavest lønnede så små/ gi arbeidstakere så lave stillingsbrøker at de ikke har råd til å betale fagforeningskontingent. Denne utviklingen i Europa kan gradvis få ringvirkninger i Norge også – spesielt som en følge av EØS-avtalen og innføringen av EUs tjenestedirektiv.

Finanseliten i Europa i store deler av Europa sørger for å eie de fleste mediene, ansette nyhetsredaktører som sensurerer vekk det meste av innlegg stoff som fra arbeidstakere/ fagforeninger/ de som politisk står på venstresiden politisk. Samt sørge for å ta inn minimalt med stoff/ medieomslag som berører de ”som sitter nederst ved bordet”. I den grad det tas inn stoff fra arbeidstakere/ fagforeninger/ blir disse ofte presentert på en ufordelaktig måte. I tillegg rettes det ofte sterke personangrep, og uriktig informasjon (falske rykter) om fagforeningsledere og folk på venstresiden, i et forsøk på å svekke deres troverdighet og posisjon.
Disse trekkene kjenner man også til her i Norge.

Lønnspolitikken
Nyliberalistenes lønnspolitikk er en slags apartheid-politikk. Det vil si at dersom du kommer fra en rik familie/ har høyere utdanning/ eller er rik – så skal det ikke være noen begrensninger på lønn og godtgjørelser (dvs lønn, bonuser, sluttpakker, pensjonsordninger, opsjoner, utbytter, helseforsikringer, frynsegoder osv osv). Eliten skal alltid bli møtt med særbehandling. ”Godt navn og rykte” i elitens bilde/ verden gir gode lånevilkår i banker og finansinstitusjoner, ofte gode kjøpsbetingelser i forretningskjeder, og kommunene legger ut rød løper dersom de kommer og bygger ned strandsoner osv. I tillegg lager politikerne til ordninger med nullskatt for enkelte, smutthull i forhold til arveavgifter, skattelettelser osv som ytterligere gir disse fordeler. I tillegg åpner man for kvotetildelinger – som bare de rike har råd til (fiskekvoter, klimakvoter o.l) – slik at hele nasjonens felles ressurser sikres på elitens hender.

Mens de yrkene som i hovedsak rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue), opplever en lønnsutvikling – hvor de blir hengende stadig mer og mer etter eliten, det offentlige kutter i offentlige pensjonsordninger/ private gir de dårligste pensjonsordningene til sine ansatte, lønns- og arbeidsvilkår forringes – spesielt arbeidstidsordningene og godtgjørelser knyttet til disse. Samfunnet gjøres mer døgnåpne, slik at arbeidstakere blir forhindret fra å delta på politiske møter, fagforeningsmøter o.l – dvs på steder der hvor de kan stille krav/ gi uttrykk for hvordan de har det i forhold til jobb/ inntekt. Sykelønnsordningene er under konstant press, og det å gjøre stadig fremstøt for å svekke stillingsvern og beskyttelsen av ferie og fritid. Og ikke minst – svekke fagforeningens streikerett og muligheter for sympatiaksjoner. Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning opplever med andre en massiv sosial dumping – ofte i konkurranse med billig (legal/ illegal) innleid arbeidskraft fra andre land.
De med lav inntekt/ formue må man som oftest betale høyere renter på lån, de ser egenandeler som stadig øker på ulike tjenester i samfunnet osv.

Ei ny uføremelding er rett rundt hjørne – så langt tyder det på svekkelser også for denne gruppen.

Dette er høyrepartienes politikk, dette er EU sin politikk – EUs tjenestedirektiv er som skreddersydd for en slik utvikling – det nyliberalisme!

Partipolitisk er det ingen forskjeller lenger på lønns- og personalpolitikken.
Forskjellsbehandlingen på lønn startet da Kåre Willoch innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet. De første som virkelig fikk lønnsøkning i Norge var Høyesterettsdommerne – de fikk hele kr 25 000 i lønnsløft (1982-kroneverdi).

I disse dager er det kjent at ledere i halvstatlige virksomheter får årlig lønnsøkninger på 11 %, mens arbeidstakere i staten må avfinne med bare ca 3 % årlige lønnsøkninger på fra før av lave årslønnsbeløp målt mot lederlønningene. Slik skjevdeling har pågått i mange år – slik at forskjellene i kronebeløp begynner å bli meget store!

Om det er borgerlig eller rød-grønn regjering – så er galskapen like ille. Norske politiker synes å være tottalt handlingslammet i forhold til EUs/ nyliberalistenes lønns- og personalpolitikk. Det er kun eliten og høyt utdannede som betyr noe i dette landet.

Hva slags lønns- og personalpolitikk landet bør ha, er knapt tema i de politiske partiene, de har overlatt alt til markedet. Politikerne er blitt mer eller mindre holdningsløse virker det som!

Nederste ledd får alltid svi
Drosjesjåførene i Asker og Bærum Taxi opplevde nylig et lønnskutt på 15 %, noe de selv ikke kunne påvirke. Det skjedde ved at Asker og Bærum Taxi (eierne) satte i verk en sommerkampanje med 15 % priskutt. Sjåførene er helt avhengig av hvor mye de kjører inn for hva slags inntekt de får.

Dette er en av prisene sjåførene må betale etter at taxinæringen ble deregulert (EU-tilpasset). I tillegg er det blitt delt ut enda flere drosjeløyver, samt etablert en ny sentral (0-taxi) fra høsten 2009.

Fordelingskrise og nyfattigdom
Det kan virke som at det er oppstått en fordelingskrise i dagens arbeidsliv, og en manglende empati hos politikere/ ledere for hvordan samfunnet på denne måten utvikler nye fattigdomsklasser, Og de ser ikke fortvilelsen til de som har store problemer med å få pengene til å strekke til – og hvor enkelte opplever svindyre purregebyrer som følge av for sen betaling fordi de ikke hadde penger til å betale regningen i tide. De loses inn i en spiral med stadig dårligere økonomi.
Hvor lenge skal de med midlere/ lavere lønn og inntekt finne seg i å bli skjevdelt så ekstremt som det er blitt i dag?
Hvor lenge kan de politiske partiene beholde sine kjernevelgere – når alle politiske partiene fører den samme politikken som forfordeler eliten på bekostning av de med midlere/ lavere utdanning og inntekt?

Nyfattigdom er skapt, bevisst – og med viten og vilje – vi har fått en fordelingskrise! Vi har fått en lønns- og personalpolitikk på linje med den EU fører! Er det det vi ønsker? Er det det som tjener vårt samfunn?