De siste par ukene har vi fått høre moralisering over Trond Giske sin opptreden på et utested ved navn Lorry. Jeg skal ikke her ta for meg de såkalte truslene han har kommet med mot Telenorleder Norvik, men derimot litt av den dobbelmoralen både journalister og enkelte politikere nå viser for fullt. Krf-leder Arild Hareide har vært ute og moralisert, fordi man kan jo ikke ta viktige politiske debatter på nachspiel. For en person som har vokst opp med en religiøs tilknytning som gjør at alkohol er litt mer fy, fy enn for resten av oss, kom muligens det som skjedde på Lorry som en overraskelse? for oss andre burde den ikke gjøre det.

Jeg har drevet politikk i 18 år, og en ting jeg har lært er at mange politiske debatter og allianser blir gjort eller skapt utenfor møterommene. Det å være på rett fest, rett nachspiel og det å kunne drikke med de rette folkene er en måte å komme opp i verden på. Trond Giske vet dette, men det gjør også store deler av det politiske miljøet og pressegjengen i Akersgata. Når jeg var fersk i spillet var det alltid en melding vi fikk før landsmøtene, og det var ?vær forsiktig med hvem du snakker med, hva du sier og hvem som er til stede?. For tro meg, journalister er til stede og drikker med politikere hele tiden, av og til også på politikernes regning. Det finnes fuktige fester og fuktige nachspiel som enkelte ganger har tatt overhånd. Jeg har av og til blitt overrasket over hvordan enkelte pressefolk klarer å stå på bena og snakke rett i kameraet dagen etterpå, eller enda merkeligere; hvordan de klarer å komme med seriøse politiske analyser.

Jeg vet at flere kommer til å bli forbannet på meg på grunn av det jeg skriver nå, men min hensikt er ikke å være en slags moralsk dommer, ei heller er det et forsøk på å frikjenne meg selv. For jeg har vært med på disse fylleslagene og politiske debattene på fester, nachspiel og ulike vannhull både i Oslo, Bergen og andre steder. Hvem snakker med hvem, hvem liker hvem, hvem drikker med hvem osv.? av og til er det som en stor fjortisfest der det å hevne seg og smiske for å oppnå noe nærmest er den vedtatte regel.

Og så dreier ikke alt dette seg om stupfyll, men det å møte mennesker i uformelle arenaer. Alle miljøene har dette, enten det er innenfor idretten, det religiøse eller organisasjonsliv generelt. Alle har sine uformelle arenaer og ting blir sagt, folk blir presentert og folk utveksler telefonnumre og e-postadresser. Lorry er et slikt sted, Justisen et annet, eller i andre sammenhenger er det kirkekaffen, men det finnes også drøssevis av andre steder. En hovedregel har alltid eksistert mellom pressen og politikerne: Det som skjer på nachspielet blir på nachspielet. Man roper ikke ut om det i ettertid dersom det ikke har skjedd noe veldig spesielt, som for eksempel den gangen Lillebjørn Nilsen helte en øl over hodet til Vidar Kleppe.

Det som nå har skjedd er at noe som hittil har vært helt vanlig, plutselig har blitt en sensasjon. Hvordan viste pressen hva som ble diskutert på Lorry? Fordi de var der selv? og tro meg, de drakk ikke brus. Snart er det ny landsmøtesesong, og jeg vet at feststemte journalister vil delta på samtlige av dem. Kanskje jeg skal referere fra disse sammenkomstene og fortelle hva som blir sagt og gjort der? Kanskje det er på tide å presentere hva slags moral disse moralens voktere har?
Jeg har aldri gjort dette, og kommer heller aldri til å gjøre det, men enkelte folk i pressemiljøet bør være forsiktige med å vifte med en moralsk fane, for ellers kommer bare fristelsen til å bli større og større.

Trond Wathne Tveiten
Følg meg på facebook
Følg meg på twitter.

Nrk Hordaland hadde en interessant artikkel om at studentene klager over for mye ferie: Studenter på enkelte fag klager fordi de ikke får den studietiden de etter Universitets og høgskoleloven har rett til, 10 måneders studietid.
De har eksamen for tidlig og en student sier at “Når det er kort semester og mykkje pensum seier det seg sjølv at karakterane vert dårlege”. Jeg spør meg sjøl om det virkelig gjør det?

Min datter går på universitetet i Edinburgh. Universtietet er rangert som det 7 beste i Europa og det 36 beste i verden. Hun studerer International Relations with Honours. Hun begynner sitt høstsemester i september, leverer ett essay per fag i semesteret, har obligatoriske frammøte på kollokviegruppene og har antall eksamener tilsvarende antall fag før jul. Deretter begynner semesteret i januar og avsluttes med eksamener i mai. Kort semester altså, men intensivt. Betyr det at de får dårlige karakterer? Kanskje for noen, men det betyr også at en må stå på når en er der. Tid til jobbing ved siden av studiene er det lite rom for.

Men det betyr at det blir rom for å jobbe fra mai til september. Det fører utvilsomt også til at det blir tid til forskning for professorene og dermed kvalitetsutvikling av universitetet. (Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at frivillig arbeid også teller ved opptak til Masterstudiet, så studentene forsøker å skaffe seg dette også de månedene det ikke er forelesninger)

Jeg forstår at norske studenter føler at de må jobbe ved siden av studiene for å kunne finansiere opphold i studietiden. Jeg tror også faktisk det er bra at en bruker tid på å jobbe ved siden av studiene, men da fortrinnsvis ETTER at man har levert oppgaver og hatt eksamen. Ingen har vondt av å jobbe, men det bør ikke bli så nødvendig og så mye at det går ut over studiene. Det er ikke billig for norske studenter å studere i utlandet heller. Universitetet i Skottland krever skolepenger for internasjonale og Bristiske studenter. Når hver forelesning koster deg penger, så sier det seg selv at du passer på å møte opp. Skolepenger vil vi gjerne unngå i Norge, men jeg tenker at tiden kanskje er moden for å se på Universitet og høgskoleloven igjen for å få best mulig uttelling både for studenter, professorer og universiteter. Hva mener du vi kan vinne evnt tape på det?

Mitt spørsmål gjelder egentlig ikke hage, men det er kanskje ikke helt usannsynlig at noen hageeksperter også har god erfaring med inneblomster.
Etter julen har jeg mange avblomstrede svibelløker igjen. Jeg ville vært veldig glad for å få råd fra de som selv har personlig erfaring med “gjenbruk” av disse løkene om hvordan få de til å blomstre igjen. Jeg synes det er synd bare å kaste dem i søpla. Har også en amaryllis. Den vet jeg skal stå tørt og mørkt en periode før den settes inn i stuevinduet til driving igjen. Fikk det til én gang for mange år siden, etter det har det aldri lyktes.

Jeg er svært skeptisk til lekser i barneskolen, det er nemlig ikke så mye barndom igjen å ta av!

Slik hadde jeg tenkt å starte et innlegg på en leksediskusjonstråd på internett. Men før jeg kom så langt leste jeg debattråden fra starten av, som seg hør og bør, og det var da jeg fant ut hva jeg EGENTLIG ville skrive noe om…

Jeg har nemlig ei høne å plukke med min egen generasjon!

”Ungdommen nå til dags…” En uslitelig strofe, sagt på samme vis i hundrevis av år. Det er nemlig et merkelig fenomen hvor mange som i relativt ung alder, tar til seg og agiterer dette tankesettet. 30-50 år gamle mennesker våkner plutselig en morgen og tenker på hvor bra alt var før?! Og ikke minst, hvor galt det skal gå med ungdommen som kun blir sydd puter under armene på. Ungdommen som ikke har rammer, som har for mye penger og som ene og alene kun er bortskjemte.

Det er neimen ikke lett å være ungdom og forsøke å ta opp til debatt noe som er viktig for dem i deres hverdag. For dette er i sannhet det evinnelige svar: Nå til dags… da jeg var ung … FØR…
Underforstått, hold kjeft din bortskjemte drittunge.
Hvis det skulle være noen fra egen generasjon som er enig med ungdommen, da er de medløpere, svikere og putesyere.

Hva slags mekanismer er i sving her? Hva er egentlig agendaen? Er de skuffet over egen ungdom, misunnelig på andres? Eller er det minnenes fantastiske evne til å glemme det som var vanskelig, og kun huske soldagene hvor himmelen var blå og tankene lyserosa?

MEN FØR! sier de. Da sykla vi uten sykkelhjelm, da hadde vi lekser og klaget ikke. Da hadde vi rammer og fikk jevnlig juling… underforstått, se hvor flotte vi har blitt! Det må jo bety det.. Vi ble vellykkede og flotte. Dagens ungdom er forfeilet og latterlige. Det er voksengenerasjonen som kan argumentere for seg det gitt.

For noe tull! I alle tider har de “voksne” klaget over ungdommen. Og i alle tider har de “voksne” tatt feil. På begynnelsen av 1800-tallet var forventet levealder i Norge 40 år, var det bedre da?

Verden går framover, hver ungdomsgenerasjon har sine utfordringer. Og tør jeg påstå, dagens barn og ungdom har flere enn noen gang!
For eksempel har de lengre pliktig skoleløp og lengre skoledager. Ja, generelt et så voldsomt utdanningskrav at jeg synes oppriktig synd på de som måtte slite med skolen i våre dager!

Sosiale medier, som er et fantastisk verktøy, men som har store fallgruver for uferdige sinn og meninger. De fleste av oss har vel gjort, sagt og skrevet ting, særlig i ungdommen som man i etterpåklokskapens lys er glad har gått i glemmeboken.
Vel, denne glemmeboken eksisterer ikke lenger. Glemmeboken er blitt et oppslagsverk og heter f.eks. Facebook.
Mobbing er også noe som har et fantastisk vekstmiljø, og kan bli rene kunstformen i disse mediene.

Så er det de umulige skjønnhetskrav, den retusjerte virkeligheten.
Den evig velmenende, og sååå menneskelige Jan-Thomas er en representant for dette. Men hva slags budskap har han egentlig? Og vil vi i så fall ha en slik verden? Svaret er allerede gitt, ungdommen lever i den allerede..

Det er mange ting dagens ungdom skal leve opp til, jeg misunner dem ikke. Men vil oppfordre dem til å kjempe sin kamp. De har min støtte.

Jeg var der sammen med disse 30-50 åringene og de tar feil. Det var verken bedre eller verre før. Det var bare litt annerledes. Trafikken var bare halvparten så stor som den er nå. Og vi var ikke noe kulere fordi vi syklet uten sykkelhjelm, den var bare ikke oppfunnet ennå.
Sikkerhetsutstyr til barn og unge enten det er til sykkel eller bil er et framskritt, den som sier noe annet er uhyggelig dårlig informert!
Mobiltelefonen veide mange kilo og var kun for de virkelig velstående fedrene. Vi andre fikk leve i misunnelsen.
Vi var heller ikke mer heltemodige eller livsglade enn dere. Vi hadde bare bedre tid, vi var nemlig ikke fullt så opptatt med skolearbeid.

Og vi hadde Commodore 64. Tilbake i oldtiden når data var EDB, og spillene ble piratkopiert på kassetter over en lav sko. Vi var mange, maaaange som satt timevis og spilte dataspill på denne!
Vi festa og drakk i fra alt for ung alder. På det lokale utestedet var det til tider gateslagsmål nedover hele gata. Og etter hva jeg kan huske, var det da mye mer bråk med russen den gangen, enn det er nå!

Men med 30-50 åringer som over en lav sko leser kun avisoverskrifter om hvor bortskjemt, lettvinn og pengesløsende dagens ungdom er. Og innretter sitt tankesett etter denne “virkeligheten”. Så blir argumentasjon som å skvette vann på gåsa. Den rister det fort av seg igjen.
Det er mange i min generasjon som hadde hatt godt av litt mer skolegang og veiledning her i livet. For overraskende mange framstår som snørrhovne, bortskjemte bleier når de skal være med å debattere ting som er viktig for ungdommen i dag, langt inne på ungdommens egen banehalvdel.
F.eks når man tar leksespørsmålet opp til debatt…

Heldigvis sier historien oss at det går framover med det meste. Så kjære ungdom, det viktigste dere kan lære av dette er at når dere selv blir 30-50 år, ikke begynn med dette tullet. Feire heller ungdommen, lytt og hjelp. Ikke gå i fellen og bli nedlatende ovenfor dem.

Og hvis dere allikevel gjør det, og blir like teite som oss. Så håper jeg i hvert fall at lekser i barneskolen kun er et fjernt minne dere kan slå barna deres i hodet med, slik at de virkelig forstår hvor ille det var før. ;-)

Kjetil Rønneberg (39 og et halvt)

Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

Dersom du er imot bom som splitter vår fremtidige storkommune , da må du melde deg inn i FB – gruppen " Nei til bom mellom Lunner og Gran " Kanskje får vi noen ansvarlige til å våkne opp fra dvalen. Hva skjer med handelsparken i Gran når de plutselig mister 6000 potensielle kunder fordi de ikke har råd til å betale 80 kr i bomavgifter ?

Nå legger jeg ut en bildeserie av noen av mine 431 nisser ,vil du ta en titt er du velkommen .

" Hadeland "
Tekst og musikk : Henning Klevmark
Fra Hjerterknekt’s album " Et Langsomt Farvel "

På Hadeland der kornet gror
høgt og gult i fedrejord
har jeg vandra sti og landeveg ned
fra Katnosa til Hornsberget

Med en utsikt til fjerne fjell
har jeg sitti og drømt mang en kveld
foran meg ligger åker og eng
jeg har grana som tak og graset som seng

På Hadeland, Hadeland, fra Hadstøa* til Søndre Land
Hadeland, Hadeland, mitt sagaland

Jeg kjenner ei jente oppå Hadeland
som kan blunke og leike med mang en mann
men når dansen er over tar hu mi hand
og går i soloppgangen over Hadeland

Festen har stilna på folkets hus
og kanskje en drøm er lagt i grus
men sterkt som det hemelaga blanke vann
er håpet som lever i kvinne og mann

På Hadeland…..

Jeg slår med ned ved en runestein
og fører fingra langs gamle tegn
kjenner meg som en del ta alt
fra gammal gutu til asfalt

Trenger jeg hvile tar jeg beina fatt
til et åbbortjenn ei sommernatt
og når duppen går opp og ned
sitter jeg under furua og finner fred

På Hadeland…………..

Det kom en vår vi vart kalla til strid
og unge menn herfra ga sitt liv
dom kom fra storgard og husmannsplass
var med å dra det tyngste lass

Så jeg liker å tru at når det blåser kaldt
og grensene stenges over alt
så kjennes ennå en varm vind
og når det stenges ei dør åpnes ei grind

På Hadeland………..

>Hadeland.mp3

I dag kan vi lese i Sarpsborg Arbeiderblad påstanden om at det er Guds Vrede som kan ligge bak både massakren på Utøya og Alexander Kielland ulykken. Dette er påstått fra statsviter Per Haakensen på et KRF møte i Sarpsborg. Lederen i det lokale KrF laget vil ikke ta avstand fra utsagnet. I tillegg knyttes det også politikk til saken og budskapet fra de ekstreme kristne i forsamlingen er at Norge har blitt for Israelfiendtlig og for liberalt. Abortloven nevnes som eksempel. Derfor er Gud sint på oss.

For det første er dette innenfor ytringsfrihetens grenser. Folk, også statsviterer, kan si meningsløse, støtende og sårende ting. De kan også komme med udokumenterte påstander. De kan til og med ta Gud til inntekt for sitt syn uten å blunke. Til og med når det kommer til å skyte, drepe og skade uskyldige ungdommer på en sommerleir. Jeg blir selv såra over en slik kobling. Men mest av alt tenker jeg, hvem i all verden tror du at du er?

Disse holdningene eksisterer i en del konservative kristne miljøer. Derfor er det bra at slike holdninger kommer frem i lyset. Da kan vi diskutere dem og ta avstand fra dem. Da kan vi etterspørre belegg for påstandene og riste oppgitt på hodet over idiotiske utspill. Vi kan til og med gråte en skvett og bli forbanna.

Jeg er glad for at jeg tror på et budskap om toleranse, raushet og kjærlighet når jeg tenker på en Gud. Min og jeg tror de fleste andres Gud, trenger du ikke skremme med på KrF møter eller er en som straffer andre.

Jeg vet at det som kom fram i Sarpsborg var et ekstremt synspunkt. Jeg er lettet men ikke ovverasket over at KrF leder Knut Arild Hareide rykker ut og tar avstand fra denne koblingen. Når gjør lederen i Sarpsborg KrF og ikke minst Per Haakonsen det samme? En unnskyldning er på sin plass.

De vil i virkeligheten skyte seg til den fascisme som de hevder å bekjempe.

Willy Brandt om Baader Mein- Meinhof terroristene 7.9.1977

Jeg har enn god venn som står nok noe fra meg i politisk, men vi kommer uansett godt overens. Han er ikke noe rasist, men mer kritisk til enkelte sider ved innvandring og Islam enn det jeg er. Dette er et demokrati så det bør være helt legitimt. Enkelte i Bergen by syntes ikke noe om dette og har tenkt å drive en form for selvjustis eller terror som jeg kaller det.

Min venn kom i kontakt med en person som utga seg for å være en kvinne, men som i virkeligheten var disse terroristene. Når han skulle møtte den kvinnen viste det hele seg å være en felle. Istedenfor for et møte så dukket det maskerte personer for å ta ham. Vennen min slapp heldigvis unna uten store skader, men dette kunne fort gått verre.

Til disse terroristene har jeg bare en ting å si: Dere er ikke noe annet enn en gjeng primitive pøbler og dere fortjener å bli straffet hardt for det dere har utsatt denne personen for. Å tro med å terrorisere mennesker så skal dere vinne samfunnsdebatten forteller rent lite om hva slags sykt sinn dere har. Dere vil bli straffet for dette før eller senere.

Til alle andre oppfordrer jeg dere åpne munnen å si hvis dere vet noe om dette. Ikke la dere skremme av disse pøblene, men hver med å slå et slag for demokrati og ytringsfrihet.

President,
Jeg er glad i dag. Og jeg er stolt av at en regjering for første gang har lagt fram en melding som fokuserer kun på ungdomsskolen. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og understreke at jeg er fornøyd med at det er så stor enighet om at det har vært behov for å justere innretningen av ungdomsskolen. At vi er tverrpolitisk enige om hovedtrekkene tror jeg har større betydning for skole-Norge enn vi tror.

De tiltakene som nå skal gjøres i ungdomsskolen vil gi flere elever en mulighet til å kunne mestre å oppleve og lykkes. Det er en seier for skole-Norge og for elevene! Jeg håper det også med tida vil vises igjen på frafallsstatistikken i videregående.
En enstemmig komite slutter seg altså til behovet for en mer praktisk, konkret og variert undervisning – i alle fag. Likevel har noen hatt interesse av å spre en oppfatning av at det kun er innføring av valgfag som skal gi en mer variert skole. Jeg må si jeg er litt forundret over uttalelse fra Høyre i Dagbladet rett før jul (15.desember) der de igjen sier at det ikke holder med at regjeringen, sitat: ”pynter kaka med to timer valgfag”.

Hvis en har lest stortingsmeldingen så er det nesten godt gjort og ikke få med seg at den legger vekt på av at en i ALLE timer skal ha mer variert, konkret og praktisk fokus.
Komiteen understreker også samlet at læreplanmålene ikke angir metodevalg. Metodefrihet betyr at det er anledning til å drive både praktisk og teoretisk arbeid i de timene en allerede har. Variasjon i arbeidsmåter er viktige for å tilpasset opplæringen. De beste skolene får vi når vi gir rom for den profesjonelle lærer.

President, i iveren etter å forbedre ungdomsskolen skal vi ikke glemme at målet for grunnskolen, å mestre grunnleggende ferdigheter, ligger fast. Derfor understrekers også viktigheten av å fortsette arbeidet med å styrke basisferdigheter som norsk og matematikk. Særlig trekker komiteen fram gutter og lesing og støtter at departementet særlig legger vekt på dette i lesesatsingen 2010-2014.
President, i tidligere år var det mulighet for elevene å velge fag i ungdomsskolen noen timer i uka. Dette forsvant først med L97 da valgfagene ble erstattet med tilvalgsfag med valg mellom språk og praktisk prosjektarbeid. Det praktiske prosjektarbeidet forsvant helt med Kunnskapsløftet i 2006 og ble erstattet med fordypning i norsk/engelsk eller samisk.

Allerede i stortingsmeldinga som la grunnlaget for 6-årsreformen (1993-1994) ble det sagt at det var viktig å se på ungdomstrinnet, sitat: ”Ungdomstrinnet har på mange måter vært for lite påaktet” sitat slutt. Dette ble skrevet for nesten 20 år siden. Og selv om enkelte mener at det er feil å si at ungdomsskolen har vært ”det glemte trinnet” synes jeg godt vi kan koste på oss å innrømme at oppmerksomheten om trinnet ikke har vært særlig godt påaktet siden -93.

Ikke unaturlig har fokuset vært på de lavere aldersgruppene ettersom det store den gangen var at 6-åringene begynte i skolen. Denne gangen er det imidlertid ”bare” ungdomsskolen det handler om. Nå kan ingen kan lenger si at ungdomsskolen er ”det glemte trinnet”. Ungdomsskolen har nå fullt fokus og vil ha det også i oppfølgingen gjennom en egen strategi for gjennomføringen av endringene.
President, jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg nesten hver gang jeg har stått på denne talerstolen har tatt opp behovet for en mer praktisk skole og større innslag av praktiske fag. Kanskje har noen også blitt litt lei av maset. Men å få anledning til å vise at du duger til noe er noe vi alle er helt avhengige av for å trives i hverdagen. Også om du er best i praktiske ferdigheter.

Trivsel gir grunnlag for læring. Derfor er det helt praktfullt for meg å se at en samlet komite er enig i følgende, sitat: ”praktiske ferdigheter og praktisk kunnskap må anerkjennes på linje med akademisk kunnskap i opplæringen”. Det kaller jeg å gå ut med et godt bud fra Stortinget til alle landets elever!
Etter å ha besøkt en haug av ungdomsskoler som har ropt etter mer fleksibilitet for å kunne gi best mulig opplæring både for praktiske og teoretisk ferdigheter er jeg glad for at en samlet komite nå vil gjeninnføre valgfag. ”Pynten på kaka” er altså gangbar vare. Hele komiteen mener nå at, sitat: ”innføring av valgfag er et viktig tiltak for å øke motivasjon og mestringsfølelse og vil gi positiv ballast som eleven vil kunne overføre til andre fag”. Bortsett fra skolbyråden i Oslo har jeg registrert i dag.

Komiteen mener også at det å ha flere timer med det elevene sliter med fra før, ikke nødvendigvis gir økt læringsutbytte, men tvert i mot kan ha motsatt effekt. Derfor er jeg trygg på at det er ok å omdisponere noen undervisningstimer i fag- og timefordelingen for å gi rom for valgfagene. Hvordan en konkret skal organisere valgfagene kan bestemmes lokalt.
President, det var en voldsom interesse for å melde seg på forsøk med arbeidslivsfag. Arbeidslivsfaget er ”mini-yrkesfag” i hermetegn. Elevene på ungdomstrinnet skal bli kjent med de ulike studieretningene en møter på yrkesfag på videregående skole. Over halvparten av landets kommuner ønsket å være med i forsøket med faget allerede i oppstartsåret. Bare et fåtall av skoler fikk anledningen.

Evalueringen avsluttes ikke før i 2013, men den positive responsen fra skolene gjør at hele komiteen støtter regjeringens forslag om å åpne for at alle skoler som ønsker det kan innføre arbeidslivsfag fra høsten i år. Det er viktig å understreke at faget skal være et reelt tilbud til alle elever og ikke fungere som en plassering av elever ut i fra deres faglige nivå. En samlet komite ber departementet følge opp dette overfor skolene i forkant av søkning for skoleåret 2012-2013.

President, faget utdanningsvalg ble innført som obligatorisk fag fra høsten 2008. Faget skal gi elevene erfaring med innhold, oppgaver og arbeidsmåter i videregående opplæring og 60 % av tida skal brukes til utprøving av minst to ulike utanningsprogram fra videregående opplæring. Det har vist seg at faget har organisatoriske og innholdsmessige utfordringer og en samlet komite har understreket viktigheten av at en ser sammenhengen mellom utdanningsvalg og arbeidslivsfag slik at en unngår overlapping og oppnår maksimal effekt.

President, de praktisk-estetiske fagene skårer høyt blant elevene både når det gjelder trivsel, arbeidsform og motivasjon. Det er blitt pekt på en tendens til at elevvurdering gjennom måling og testing er i ferd med å utvikle fagene på en måte som er uheldig sett i forhold til fagenes formål. Det er viktig at fokuset på basisferdigheter også i disse fagene ikke må føre til at en utsletter fagene sin egenart. De praktisk- estetiske fagene er først og fremst fag der elevene skal få utviklet og vist sine kreative og skapende evner.

I den sammenheng vil jeg også peke på behovet for å rekruttere nok faglærere. En god lærer gjør som kjent forskjellen, og det er derfor positivt at departementet ønsker å utvikle nærmere samarbeid mellom utøvende kunstnere og skolen, samt med ressursene som finnes i de enkelte kulturskolene.
President, vi er inne i ei finansiell krisetid i Europa. Virkningene av det de sliter med der vil også ha følger for vårt land. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på dette så langt. I ei ukjent framtid blir evne til omstilling og mottak for ny læring være alfa-omega. I så måte vil det være helt nødvendig at så mange elever som mulig blir gjort kjent med entreprenørskap. Både som modell i undervsiningen, som modell for deltakelse i frivillig arbeid, men ikke minst i forhold til å gjøre seg kjent med hvordan man starter, gjennomfører og avvikler en bedrift.

Det er et svært tydelig signal til alle landets skoler at hele komiteen ønsker at flere skoler skal tilby entreprenørskap, og at programmet Ungt Entreprenørskap også skal omfatte sosial entreprenørskap, det vil si entreprenørskap rettet mot å løse sosiale samfunnsutfordringer.

President, et positivt læringsmiljø er avgjørende for læring. Undersøkelser viser at de skolene og klassene som har gode relasjoner mellom elever og lærere har mindre mobbing og større trivsel enn andre.

Det er et lederansvar å skape gode læringsmiljø. Det er et ansvar for den enkelte skoleleder og for den enkelte lærer. Å bli ”sett” i løpet av en dag kan være det lille ekstra som gjør at motivasjonen for å gå på skolen er tilstede.

Tall fra folkehelseinstituttet viser at hele 15-20 prosent av ungdommene har psykiske plager i en eller annen form. Det er derfor åpenbart at hvordan elevene har det, har innvirkning på elevenes funksjonelle nivå og dermed påvirker deres evne til læring.

Hvordan skolen evner å trekke foreldrene med i skolens arbeid er derfor svært viktig. Å arrangere enkle ”foreldreskoler” der en kan få innblikk i fagene og delta på ulike kurs der man f.eks kan friske opp egne matematikkunnskaper vil kunne være viktig i et slikt styrket samarbeid.

President, jeg har også denne gangen snakket om en mer praktisk og variert skole der både de med teoretiske og de med praktiske ferdigheter får lov å utvikle seg. Jeg må dessverre skuffe dem som kanskje hadde håpet at jeg var ferdig med å mase om praktiske fag nå. Men det er jeg nok ikke. Ikke før de praktiske fagene naturlig har oppnådd like stor anerkjennelse som de mer akademiske.

Jeg setter min lit til at skolene vil se mulighetene som nå er gitt, og ser fram til en god debatt og implementeringen av en mer variert, praktisk, motiverende og moderne ungdomsskole!

Etter en fin jul og noen ekstremuvær er det igjen tid for årets influensaepidemi.
Etter et fjorår med langvarig sykdom som ikke kulminerte før i begynnelsen av juni håpet og trodde jeg at i år skulle jeg slippe unna alt som hadde med sykdom å gjøre. Trodde liksom at min kvote var brukt opp. I tillegg valgte jeg å ta årets influensavaksine i begynnelsen av november.
Så startet uhumskhetene. I romjula ble jeg gradvis mer og mer tungpustet og hosten kom tilbake .
Det er nok å gå opp trappen til soverommet så er jeg utslått.
Noe måtte gjøres. Sendte en mail til Harestua Legesenter og ba om time. Utrolig nok fikk jeg time allerede dagen etter . Fastlegen undersøkte meg grundig med tanke på mitt sykdomsforløp i 2011.
Konklusjonen var klar . Jeg hadde pådratt meg lungebetennelse og er blitt satt på antibiotikakur.
Jeg er visst ikke den eneste. Hørte at apotekene i Norge er i ferd med å gå tomme for antibiotika.

Årets influensaepidemi

Mitt beste råd til alle som rammes : Kom deg til legen og pakk deg ned under dyna . Håpet er at du blir frisk i løpet av en ukes tid.

Jeg skal lese evalueringen av kirkevalget ordentlig, men har bitt meg merke i at mye av det som var kritikken i høst fortsatt har relevans. Kirken sliter fortsatt med demokratiseringen. Evalueringen konkluderer også selv med at det er “betydelige svakheter når det gjelder reelle valgmuligheter etter at demokratireformen er gjennomført”. Kirkeforliket forutsatte at valgene skulle ha “sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”. Spørsmålet er om forutsetningen er oppnådd?

Det er bra at valgdeltakelsen fra rundt 4 prosent til 13 prosent i forhold til for seks år siden, men i forhold til for to år siden er det knapt noe endring. Jeg tror ikke noen regner med at valgdeltakelsen vil bli like høy som ved politiske valg, så hva som er “godt nok” mht deltakelse er vanskelig å si. Det er i alle fall bedre enn tidligere.

Når det gjelder informasjon om hva kandidatene til menighetsrådene sto for, så var det god informasjon til menighetsrådene i alle fall der jeg bor. Jeg ser at evalueringen ikke konkluderer med det samme. De peker også på at det enkelte steder ikke var noen å velge blant, det var ikke flere å velge enn de som sto på lista…

Valg til bispedømmerådet var imidlertid verre. Det var ikke lett å vite hvem kandidatene var og hva de sto for. Jeg har også tidligere uttrykt at man overhodet ikke kan si seg fornøyd med et valg der over 30000 stemmer blir forkastet fordi valgordningen er uklar. Den fungerer ikke.

Det er gjort ulike forsøk for valg til bispedømmerådene, men de reelle valgmulighetene og dermed legitimiteten snubler i indirekte valg og en valgordning som ikke fungerer og som medlemmene ikke forstår. Da må en stille spørsmål ved om en får bispedømmer med legitimitet blant medlemmene.
Det bør være vesentlig for kirkens medlemmer. Et flertall av bispedømmene har fortsatt hatt indirekte valg på halvparten av medlemmene til bispedømmerådet. Hvorfor det? En velger altså en ordning som ikke gir kirkemedlemmene full påvirkning i forhold til hvem som skal møte i Kirkemøtet. Det er i Kirkemøtet at veivalgene for Den Norske Kirke vedtas. Da bør medlemmene ikke risikere at deres mening ikke kommer fram fordi valgordningen ikke fungerer eller fordi de ikke selv kan velge hvem som skal representere seg.

Hva slags betydning evalueringen vil ha for Senterpartiet vil vi komme tilbake til etter en ordentlig gjennomgang, men vi kan ikke lettvint hoppe bukk over utfordringene evalueringen har pekt på.

St.Petri (Gamle Tingelstad kirke) 1.1.2012

Legger ved avtaleteksten til kirkeforliket:

Politisk avtale av 10. april 2008

Avtale Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale. Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013. Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet. Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag.

1. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011.

2. Kirkelig statsråd og kirkeordning Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves. Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres: 1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16. 2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt. 3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn. 4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. 5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. 6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet. 7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.

3. Grunnlovsendringer: Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven: Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»
Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut. Grl. § 12, annet ledd: oppheves Grl. § 27, annet ledd: oppheves Kapittel A endres til: Om Statsformen Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.

4. Finansiering Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.

5. Gravferdsforvaltning Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.

6. Livssynsnøytrale seremonier Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annetutrede spørsmålet om finansiering.

Gjestekommentar i GD 4.dag jul:

Vi går mot slutten av året 2011. Et år som har bitt seg fast i alle og som går inn i Norgeshistorien med en av de mest uforståelige hendelser i landet vårt. Landet ble utsatt for terror. 77 menneskeliv gikk tapt. Mange sliter fortsatt med skader og seinvirkninger etter opplevelsene denne sommeren. Jeg er sikker på at mange i jula har tenkt på de som ble rammet. Året 2011 gir rom for refleksjon; refleksjon om åpenhet, kjærlighet og toleranse, og om hvor vi går videre.

Sommerens hendelser skulle møtes med kjærlighet, åpenhet og toleranse. Flotte ord! Men er ordene mer krevende enn vi tenkte når de ble sagt?

Alle de politiske partiene var usikre når årets valgkamp startet. Alle var redde for å trå feil, for å si noe som kunne oppfattes på gal måte. Likevel gikk valgkampen sin vante gang etter hvert som dagene gikk. De tradisjonelle sakene ble kjørt i riksmediene, opposisjon mot posisjon. For lite, for seint og for dårlig. Det ble en kort valgkamp, men alle var enige om at den var verdig. En håpet på økt valgdeltakelse for å vise at demokratiet ikke var svekket. Slik gikk det ikke. Likevel opplevde de politiske ungdomsorganisasjonene vekst. Det gir håp for framtida!

I ettertid har det hardnet til i ordskiftet, særlig på riksplan. Behovet for å spissformulere seg for å få spalteplass og oppmerksomhet om sine saker ble krevende i den ”nye hverdagen”. Kan vi si og mene hva som helst i ly av ytringsfriheten eller har vi et ansvar for å ”oppføre” oss også i det åpne rom? Hva mener vi egentlig med et mer kjærlig, et mer åpent og tolerant samfunn? Hvem har ansvar for et slikt samfunn? Media? Politikerne? Eller du? – Å møte de rundt deg med positivitet framfor skepsis og frykt for det du ikke kjenner?

Var hendelsene i sommer med på å bane vei for nye politiske samarbeidskonstellasjoner i kommunene? Kanskje? Kanskje bidro sommerens hendelse til å gi rom for ny tenkning. Den tradisjonelle venstre- høyretenkningen er utdatert og gammeldags. Skillelinjer og tangeringspunkter mellom de ulike politiske partiene beveger seg mer som i en trekant med tre poler: H/Frp, Ap/SV og Sentrum. Dette har i kombinasjon med personlig kjemi, vilje og evne til samarbeid gitt nye muligheter for samarbeid både lokalt og sentralt.

Det ser vi etter valget i Oppland denne høsten. I enkelte kommuner er det det samme flertallet som det alltid har vært. Andre steder har det blitt ”trøtthet” i systemet. Det har gitt rom for endring. Jeg tror det er bra. Det er viktig at demokratiet er levende. Det betyr at politikere og politikken skal utfordres.

På fylkesplan har vi fått en rød-grønn-gul koalisjon. En koalisjon som kanskje også kan danne mønster for framtidig regjeringssamarbeid? Jeg har utfordret KrF til å se mulighetene som ligger i et samarbeid Ap, SV og Sp. Jeg har selvfølgelig blitt møtt med ”helt utenkelig”, ”overhodet ikke felles tankegods med SV” osv osv. Likevel vil jeg oppfordre KrF-velgerne til å gå inn i sin debatt med åpenhet.

”Samarbeid lokalt er noe helt annet enn samarbeid sentralt”. Ja, vi er nok mange som er av den oppfatningen. Og om vi legger inn de ulike partienes sentrale budsjettforslag for 2012, så må jeg lete godt etter fellespunkter for Sp og KrF mot Frp og Høyre. De kutter til bistand, til landbruket, til klima. Å samarbeide i den enkelte kommune med Høyre eller Frp kan sikkert være helt greit der en har gode avtaler hvor en vil, men det er sentralt at rammene gis.

Kommer vi så til å bli mer kjærlige og mer tolerante med hverandre framover? Jeg synes ikke det er mye som tyder på det så langt. Vi går i de samme grøftene og tenker de samme tankene.
Vi ser det ikke minst i debatter på nett. Det er ikke bare kjærlige ytringer som formidles der, men kan vi stoppe dem? Neppe. Vi skal det ikke heller. Men vi må sørge for at debattene er åpne og ikke anonyme. Selv har jeg opplevd mindre hyggelige anonyme innlegg. Folk må åpenbart ha en følelse av at det de mener egentlig ikke er ”tillatt” siden de ikke tør underskrive med eget navn. Vår toleranse for andres meninger skal være stor. Vi skal ikke kneble folks ytringer. Vi skal heller medvirke og oppfordre til mer debatt! Med debatt kan vi bidra til å øke våre egne og andres kunnskap og forståelse. Med økt kunnskap blir vi mer tolerante. Da kan vi forstå: Mer kjærlighet, åpenhet og toleranse, nye måter å tenke på og nye samarbeidskonstellasjoner.

Fortsatt god jul og godt nytt år!

Så er den her. Lille julaften. I god lillejulafen tradisjon er huset rent, treet pynta mens hovmesteren snart skal sørge for “same prosedure as last year” julen kan bare komme!

Men selv om mye er som det alltid har vært, er det en stille ettertenksomhet som preger mine juleforbredelser i år. Jeg kan ikke unngå at tankene til stadighet faller tilbake på 22. juli og hvordan en manns ugjerninger har preget dette året.

Vi vet alle hva som skjedde. Ei bombe detonerte i Oslo og skyting på Utøya. Marte, min nå 18 år gamle datter var der. Hun ble skutt, men overlevde. Etter 5 måneder på sykehus kom hun hjem for godt den 16. desember. Hjem til jul. En bedre julegave kan ingen få.

5 måneder har gått. De har inneholdt det meste. Sorg, glede, fortvilelse, optimisme, pågangsmot, samhold, omsorg, overraskelser og tolmodighetsprøver. Tro og tvil. Sinne og kjærlighet. Tæl og klokskap. Imponerende overlevende ungdommer. Alt dette har vi hatt og mye mer.

Det har vært mange markeringer etter 22/7. Hver gang gripes jeg av disse store kontrastfylte følelsene. En enorm glede for at Marte lever, en enorm tristhet og sorg over alle de som døde. En sorg over at så mange i Norge, men også i andre deler i verden, nå møter julen med den tomme stolen etter ulykker, krig og terror. Et menneske som ikke er der lenger. Som har dødd på den mest utenkelige og destruktive måten jeg kan tenke meg. Dødsfall som det ikke finnes mening i. Fortsatt føles det uvirkelig. Av og til tenker jeg, det kan ikke ha skjedd. Men det har skjedd. Hvordan kunne det skje?

Det har aldri vært så godt å være sammen med venner og familie som i år. Det har aldri betydd mer å ha omsorgsfulle kolleger som i år. Det har aldri betydd mer å føle de ukjentes omsorg som i år. Uventet omsorg har vært noe av det mest oppløftende etter 22/7. Evnen til å stå sammen. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere alle for all støtte og omtanke som både jeg og min famile har opplevd. Det har varmet!

 Mitt ønske for det nye året er at rausheten oss imellom kan bestå. At vi godtar ulikheter og at vi aksepterer at det å være menneske betyr at vi alle har feil og mangler. La 2012 bli toleransen og raushetens år. La folk få lov til å leve sine liv uten prestasjonspress og krav om å være en suksess. 

Julens budskap er håp, kjærlighet og fred. Selv om jeg nok har blitt et mindre religiøst menneske etter 22/7 finner jeg trøst og mening i julens budskap. Mitt håp er at vi evner å leve etter de samme verdiene. Tro, håp og kjærlighet trengs ikke bare i jula men fra jul til jul. 

Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul og et godt nyttår!