Midt i livet. Udødelig. Ingen refleksjoner om at livet skal ende. Bare full gass. Full gass, hele tida.
Unger skal vekkes, bli flinke, stimuleres til kreativ vekst, vaskes, mates, koses med, snakkes med, snakkes til. Synges for. Leses med. Kjøres på trening. Kjøres på øvelse. Underholdes. Bli selvstendige. Og helst ikke se for mye på TV.
Dessuten følger vi opp med de viktige tingene. Siste nytt med Play Station 3, Nintendo DSi. Hva skulle ellers omgivelsene tro.
Kostholdet er variert. Minimalt med pølser og pizza, optimalt med grønnsaker, vitaminer, antioksidanter og vann. Mye vann. Ikke brus, saft med sukker eller O’boy. Og ungene spiser det sunne av hjertens lyst. Kan ikke få nok.
Deltagelsen på foreldremøtet er engasjert. Bidraget er som alltid konstruktivt. Og det gikk akkurat å komme tidsnok. Ikke alle var møtt opp, nei helt typisk liksom. Men jeg rakk det.
Full jobb. Jeg trives på jobben. Elsker jobben. Ville ikke byttet den ut. Er veldig glad for å ha jobb.
Bildet av det fullkomne er ikke vanskelig å tegne. Vi løper om kapp for å være perfekte foreldre, perfekte arbeidstagere, perfekte ektefeller, perfekte venninner. Perfekte.
Aftenposten skriver at fulltidsarbeidende mødre med krevende jobber tar skade av det. Og at barna heller ikke har det så greit. Særlig. Dessuten husker jeg de skrev en gang at de yngste barna kanskje ikke har godt av å være i barnehage. De kunne få relasjonsskader som kan bli problematiske senere i livet. Særlig. Særlig at jeg innrømmer at livet vårt skader noen. Det skader verken meg sjøl eller unga. Æresord.
Eller, gjør det det? Midt opp i dette jaget så blir tida til refleksjon kanskje i snaueste laget. Hva var det egentlig som var viktig?
Samfunnet vi lever i, velferden vi ønsker oss – og komforten vi ønsker i hverdag, helg og ferie – krever ei viss inntekt. Vi skal ha belegningsstein foran inngangsdøra, og ungene må jo ha eget pass slik at vi kan fortelle at vi har vært utenlands. Igjen. Hva skulle ellers omgivelsene tro?
Det er stuereint å innrømme at det ikke er hjemmebakt brød i fryseren. Utover det skal vi framstå som perfekte. Framstå slik at alle ser at her er alt i skjønneste orden, at vi har full oversikt over de håpefulles ukeplaner, timeplaner og klassebursdager.
Jeg har noen innrømmelser å komme med i dette perfekte livet vi lever. De ser på TV. Sikkert for mye på TV.
Jeg må innrømme at jeg glemmer. Jeg glemmer noen ganger å ha ferskt brød i skuffen – og melk i kjøleskapet. Kostholdet er langt fra så variert som det burde vært. Vi spiser for mye pølser. Ungene tror grønnsaker, i hvert fall det meste, er litt farlig. Kanskje til og med giftig. Jeg rekker ikke å trene litt sjøl, eller forresten, jeg glemmer vel helst akkurat det. Jeg gjør det ikke, selv om jeg vet at jeg burde.
Jeg glemmer til og med en bursdag i ny og ne.
Men, vil jeg egentlig gjøre noe med det? Valget er mitt, tanken er min – og det er bare jeg som kan leve mitt liv.
Jeg sitter i klemma, med ett dilemma. Og er neimen ikke sikker på at jeg vil gjøre noe med det heller. God helg!
