Hadelending

Det er mange finurlige måter å drive lønnspolitikk på. Etter at EUs tjenestedirektiv ble vedtatt (i både EU og i Norge), vokser det frem en ny lønnskultur med et felles trekk. Dvs økte forskjeller – og hvor de som er lavest på stigen må betale prisen for ledernes økte lønninger. Grådigheten vil ingen ende ta – og kampene for å nedkjempe fagforeningene – og de som politisk står til venstresiden står høyt på dagsorden.

Fagforeningsknusing.
Fagforeningene i Europa søkes svekket gjennom å lage lover og avtaler som begrenser fagforeningens makt, kutte fradrag på selvangivelsene for fagforeningskontingenten, og gjøre lønnsnivået til de lavest lønnede så små/ gi arbeidstakere så lave stillingsbrøker at de ikke har råd til å betale fagforeningskontingent. Denne utviklingen i Europa kan gradvis få ringvirkninger i Norge også – spesielt som en følge av EØS-avtalen og innføringen av EUs tjenestedirektiv.

Finanseliten i Europa i store deler av Europa sørger for å eie de fleste mediene, ansette nyhetsredaktører som sensurerer vekk det meste av innlegg stoff som fra arbeidstakere/ fagforeninger/ de som politisk står på venstresiden politisk. Samt sørge for å ta inn minimalt med stoff/ medieomslag som berører de ”som sitter nederst ved bordet”. I den grad det tas inn stoff fra arbeidstakere/ fagforeninger/ blir disse ofte presentert på en ufordelaktig måte. I tillegg rettes det ofte sterke personangrep, og uriktig informasjon (falske rykter) om fagforeningsledere og folk på venstresiden, i et forsøk på å svekke deres troverdighet og posisjon.
Disse trekkene kjenner man også til her i Norge.

Lønnspolitikken
Nyliberalistenes lønnspolitikk er en slags apartheid-politikk. Det vil si at dersom du kommer fra en rik familie/ har høyere utdanning/ eller er rik – så skal det ikke være noen begrensninger på lønn og godtgjørelser (dvs lønn, bonuser, sluttpakker, pensjonsordninger, opsjoner, utbytter, helseforsikringer, frynsegoder osv osv). Eliten skal alltid bli møtt med særbehandling. ”Godt navn og rykte” i elitens bilde/ verden gir gode lånevilkår i banker og finansinstitusjoner, ofte gode kjøpsbetingelser i forretningskjeder, og kommunene legger ut rød løper dersom de kommer og bygger ned strandsoner osv. I tillegg lager politikerne til ordninger med nullskatt for enkelte, smutthull i forhold til arveavgifter, skattelettelser osv som ytterligere gir disse fordeler. I tillegg åpner man for kvotetildelinger – som bare de rike har råd til (fiskekvoter, klimakvoter o.l) – slik at hele nasjonens felles ressurser sikres på elitens hender.

Mens de yrkene som i hovedsak rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue), opplever en lønnsutvikling – hvor de blir hengende stadig mer og mer etter eliten, det offentlige kutter i offentlige pensjonsordninger/ private gir de dårligste pensjonsordningene til sine ansatte, lønns- og arbeidsvilkår forringes – spesielt arbeidstidsordningene og godtgjørelser knyttet til disse. Samfunnet gjøres mer døgnåpne, slik at arbeidstakere blir forhindret fra å delta på politiske møter, fagforeningsmøter o.l – dvs på steder der hvor de kan stille krav/ gi uttrykk for hvordan de har det i forhold til jobb/ inntekt. Sykelønnsordningene er under konstant press, og det å gjøre stadig fremstøt for å svekke stillingsvern og beskyttelsen av ferie og fritid. Og ikke minst – svekke fagforeningens streikerett og muligheter for sympatiaksjoner. Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning opplever med andre en massiv sosial dumping – ofte i konkurranse med billig (legal/ illegal) innleid arbeidskraft fra andre land.
De med lav inntekt/ formue må man som oftest betale høyere renter på lån, de ser egenandeler som stadig øker på ulike tjenester i samfunnet osv.

Ei ny uføremelding er rett rundt hjørne – så langt tyder det på svekkelser også for denne gruppen.

Dette er høyrepartienes politikk, dette er EU sin politikk – EUs tjenestedirektiv er som skreddersydd for en slik utvikling – det nyliberalisme!

Partipolitisk er det ingen forskjeller lenger på lønns- og personalpolitikken.
Forskjellsbehandlingen på lønn startet da Kåre Willoch innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet. De første som virkelig fikk lønnsøkning i Norge var Høyesterettsdommerne – de fikk hele kr 25 000 i lønnsløft (1982-kroneverdi).

I disse dager er det kjent at ledere i halvstatlige virksomheter får årlig lønnsøkninger på 11 %, mens arbeidstakere i staten må avfinne med bare ca 3 % årlige lønnsøkninger på fra før av lave årslønnsbeløp målt mot lederlønningene. Slik skjevdeling har pågått i mange år – slik at forskjellene i kronebeløp begynner å bli meget store!

Om det er borgerlig eller rød-grønn regjering – så er galskapen like ille. Norske politiker synes å være tottalt handlingslammet i forhold til EUs/ nyliberalistenes lønns- og personalpolitikk. Det er kun eliten og høyt utdannede som betyr noe i dette landet.

Hva slags lønns- og personalpolitikk landet bør ha, er knapt tema i de politiske partiene, de har overlatt alt til markedet. Politikerne er blitt mer eller mindre holdningsløse virker det som!

Nederste ledd får alltid svi
Drosjesjåførene i Asker og Bærum Taxi opplevde nylig et lønnskutt på 15 %, noe de selv ikke kunne påvirke. Det skjedde ved at Asker og Bærum Taxi (eierne) satte i verk en sommerkampanje med 15 % priskutt. Sjåførene er helt avhengig av hvor mye de kjører inn for hva slags inntekt de får.

Dette er en av prisene sjåførene må betale etter at taxinæringen ble deregulert (EU-tilpasset). I tillegg er det blitt delt ut enda flere drosjeløyver, samt etablert en ny sentral (0-taxi) fra høsten 2009.

Fordelingskrise og nyfattigdom
Det kan virke som at det er oppstått en fordelingskrise i dagens arbeidsliv, og en manglende empati hos politikere/ ledere for hvordan samfunnet på denne måten utvikler nye fattigdomsklasser, Og de ser ikke fortvilelsen til de som har store problemer med å få pengene til å strekke til – og hvor enkelte opplever svindyre purregebyrer som følge av for sen betaling fordi de ikke hadde penger til å betale regningen i tide. De loses inn i en spiral med stadig dårligere økonomi.
Hvor lenge skal de med midlere/ lavere lønn og inntekt finne seg i å bli skjevdelt så ekstremt som det er blitt i dag?
Hvor lenge kan de politiske partiene beholde sine kjernevelgere – når alle politiske partiene fører den samme politikken som forfordeler eliten på bekostning av de med midlere/ lavere utdanning og inntekt?

Nyfattigdom er skapt, bevisst – og med viten og vilje – vi har fått en fordelingskrise! Vi har fått en lønns- og personalpolitikk på linje med den EU fører! Er det det vi ønsker? Er det det som tjener vårt samfunn?

Jf Aftenposten viser en ny måling utført av Sentio at 66,1 prosent av de spurte sier nei til norsk EU-medlemskap, mens 25,3 prosent sier ja, og 8,6 prosent ikke har tatt standpunkt.

Undersøkelsen viser noe – som det er greit å få stadfestet på nytt, dvs at det er Høyre-velgere som er mest positive til norsk EU-medlemskap. Ikke så rart – EU har etter innføringen av markedsliberalismen – blitt et prosjekt som er skapt/ tilpasset av og for finanseliten.

Det andre i undersøkelsen som er interessant, er at folk som tjener mindre enn 100.000 kroner i året, er også i stor grad positive til EU-medlemsskap. Dvs personer som står i risiko for å komme enda dårligere ut dersom Norge gikk inn i EU.

Finanskrisen påvirker
EU har møtt store problemer knyttet til den såkalte ”finanskrisen” (som finanseliten selv har skapt). Det ser mange, og mange ser er at EU ikke akkurat velger noen gunstige løsninger i et forsøk på å komme ut av krisen. EU sliter med et enormt fordelingsproblem (grådighetskultur)!

På den ene siden har EU innført ulike typer direktiv (blant annet tjenestedirektivet) som har som for mål å drive kraftig sosial dumping mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dvs fagforeningsknusing – med hjelp av EU-domstolen (elitens domstol)! Den sosiale dumpingen er spesielt innrettet mot yrkesgrupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue). EU utvikler bevisst nye fattigdomsklasser. Et system som i stor grad innføres i Norge også som en konsekvens av EØS-avtalen – dessverre (et system vi derfor bør søke å komme oss ut av).

Lavere inntekter som følge av sosial dumping gir mindre kjøpekraft, det gir mindre inngang av skatter og avgifter til det offentlige. Mindre kjøpekraft og kutt i offentlige budsjetter skaper igjen økt arbeidsledighet – noe spesielt rammer ungdommen, og det blir flere som trenger sosiale bidrag og trygdeytelser. Presset på de offentlige budsjettene, gjennom mindre offentlige inntekter og økte utgifter til sosiale bidrag medfører i disse dager at pensjonsytelsene i de fleste EU-landene også settes ned. EU er inne i en ond spiral – styrt av eliten.

På den andre siden har ikke EU satt noen ønsker eller planer om å begrense størrelsene på lederlønninger, bonusordninger, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner og masse andre typer frynsegoder – og heller ingen planer om å begrense fri flyt av elitens kapital til skatteparadiser. EU har heller ingen planer om å øke skattene – spesielt ovenfor eliten som har fått til dels store skattelettelser gjennom sine høyredominerte regjeringer.

Utsatt betaling på investeringer
I tillegg er det blitt slik i mange EU-land, etter gjennomførte skattelettelser og dermed stor offentlig fattigdom, at skattebetalerne er blitt totalt forgjeldet for mange år fremover som følge av ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er en form for avbetaling – og alle som kjøpt en vare på avbetaling vet hvor svindyre ”lån” det er. Slik fungerer også OPS. OPS innebærer at rike private investorer får i oppdrag å lånefinansiere, bygge ut og ”vedlikeholde” ny infrastruktur (dvs bygge ut veier, jernbane, teletjenester offentlig bygg osv), over eksempelvis 10 år. Deretter forplikter det offentlige seg til å kjøpe igjen anleggene fra de private – anlegg som i mellomtiden ofte er totalt nedslitte – og krever enorme vedlikeholdskostnader i mangel på ”vedlikehold” (vedlikehold som forringer fortjenesten til de private investorene blir ofte ikke utfør – bare det aller mest nødvendige i forhold til liv og helse). OPS fungerer også slik at de rike investorene har krav på avdragsbetaling fra det offentlige (første prioritet) før ivaretakelsen av velferdsordninger (skole, helse, sosials tjenester osv).

EU mangler solidariet og fellesskap
I EU er det med andre ord ikke solidaritet og fellesskap på tvers av befolkningsgrupper, utdanning og inntekt som styrer utviklingen. Utviklingen styres av grådighetskulturer tilhørende eliten – på bekostning av arbeiderklassen og trygdede. Helles og eurosamarbeidet er for tiden det beste eksemplet på hvor galt det kan gå.

EU er derfor åpenbart ikke løsningen for Norge, noe som går opp for stadig flere, og det er derfor er det hyggelig å registrere at 66,1 % av Norges befolkning sier nei til norsk EU-medlemskap!

Økokrim er bekymret! Jf Dagbladet 16.07 antar de at den svarte økonomien kan være tre ganger større enn antatt. Det er allarmerende!

Det er antydet fra arbeidsgrupper som arbeider med svart økonomi for 3 – 4 år siden, at intet vokser raskere enn den svarte økonomien i Norge, og at bare oljeøkonomien er større enn den svarte økonomien.

Tall viser at det ble foretatt 15 millioner transaksjoner i 2009 på Oslo børs, med en omsetning på 1 528 milliarder kroner (Med 250 virkedager i året, tilseier det at det blir omsatt for mer 6 milliarder pr dag/ ca 63 000 transaksjoner pr dag.

Økokrims bekymring ligger i at av 15 millioner transaksjoner, så har aksjemeklerne selv bare rapportert om et mistenkelig tilfelle, og Økokrim mistenker dermed ”bransjen for å ordne opp selv”. Med andre ord – det foreligger en mistanke om kraftig underrapportering.

Finansreform
Tiden er overmoden for en finansreform. Finanspolitikken i store deler av EU, og ikke minst Island understreker det. President Barack Obama har nylig fått gjennomslag for en betydelig finansreform. Bakgrunnen er at mange amerikanere har mistet jobbene sine, bedrifter er gått konkurs, og folk ble satt på gata fordi de ikke lenger hadde mulighet til å betale avdrag på sine boliglån. I tillegg ble USAs skattebetalerne, samfunnsfellesskapet satt til å gi økonomiske stimuleringstiltak for å redde banker og finansinstitusjoner – som finanseliten og blårussen hadde kjørt over ende.

I tillegg viser det seg at i følge World Wealth Report (WWR) så er "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten. De benyttet 2008 til å omplassere økonomien sin, og hvor utbytte kommer til syne i 2009.

Da finanskrisen kom i 2008, fikk finurlig nok den rike eliten kunnskaper tids nok til å omplassere sine penger ”i tide”. Lærdommen er at eliten har sine egne varslingssystem (som det alltid har vært) som hindrer at de opplever økonomiske tap, og at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner.
Vi trenger åpenbart en finansreform i Norge også!

Det har vært tider hvor det har gått dårlig for Norge også!
Vi må ikke glemme at på begynnelsen av 1990-tallet, holdt det på å gå like galt med norske banker og bankvesen også, som et resultat av Willoch-regjeringenes innføring av markedsliberalismen (1981/ 1985). Grådigheten tok overhånd også den gangen – og skattebetalerne og de lånetakere med dårligst betalingsevne (og dermed høyere rentenivå enn andre) måtte inn og redde den økonomiske situasjonen i bankene og landet etter at blårussen hadde feilet. Bankaksjer for småaksjonærer ble nullskrevet (rammet de med midlere/ lavere inntekter/formuer) – som pr definisjon var et ran!

Vi trenger sterke tilsyn og kontroll
Økokrim bekymring tilsier at vi trenger en finansreform i Norge. Vi trenger et mer og sterkere tilsyns- og kontrollapparat – under demokratisk styring, kontroll og revisjon. Det er helt uakseptabelt med den stadig voksende svarte økonomien! Det undergraver hele velferdssamfunnet. Og blant årsakene til den økonomiske krisen i Hellas – bør tilsi at det kan være lurt å begrense den svarte økonomien.

I tillegg er det åpenbart at man må innføre/ få på plass en finansavgift på finanstransaksjoner. Det er en av de få mulighetene man pr dato har for at samfunnet skal få en andel den veksten som skjer innenfor finansmiljøene/ finansinstitusjonene. Det er heller ikke urimelig at samfunnet på denne måten også kan få noe tilbake for de utleggene samfunnet og befolkningen hadde når samfunnet stilte opp og reddet bankvesenet og store deler av finanseliten fra kollaps.
Innføring av et system med finansavgift vil også kunne bedre kontrollmuligheten på hvitvasking av penger, og dermed deler av den svarte økonomien.

Velferdssamfunnet
Skal velferdssamfunnet bestå, er man avhengig av å fordele av det overskuddet som skapes. Vi har i dag ordninger med merverdiavgifter, arveavgifter (for de fleste), innført kildeskatt for pensjonister som delvis bor i utlandet osv. Nå er tiden inne for å få på plass en ordning med finansavgift!

Vi kan ikke ensidig se på at pensjonsordninger svekkes, uføretrygdeordninger kan risikere å bli svekket osv, samtidig som at finanseliten går fri fra å bidra på en slik måte til velferdssamfunnet. På den andre siden er det at ved tap på økonomiske spekulasjoner – ofte gir fradragsmuligheter på selvangivelsen – da stiller samfunnet opp.

Så oppfordringen er; Innfør derfor finansavgift – slik mange andre land også vurderer

Etter valget i England møter arbeidstakerne en hard hverdag, med store kutt i de offentlige budsjettene. Noe som kan medføre at arbeidsledigheten vil stige kraftig neste 5 årene – faktisk opp mot mer enn 1 million flere arbeidsledige. Det er varslet lønnsfrys/ lønnsnedgang – i tillegg er det varslet kutt i pensjonsytelsene.

Samtidig har World Wealth Report (WWR) presentert en rapport i disse dager som viser at – "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten.

Da finanskrisen kom i 2008, fikk den rike eliten kunnskaper nok til å omplassere sine penger. Det har lønt seg godt – og resultatene kommer godt til syne i tallmaterialet for 2009. Det viser seg altså at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene også – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner. Vi omfordeler fra fellesskapet til de rike! Er det ikke da på tide å innføre en finansskatt for handle med verdipapir både nasjonalt og internasjonalt?

Problemet i England, er at Labour, The Conservative party (Tories) og Liberal Democrats er blitt veldig like politisk. Politikken som føres rammer arbeidstakere og trygdede negativt. Toriene har i tillegg vedtatt politisk at de vil begrense arbeidstakernes streikerett ytterligere gjennom å endre landets lover. Akkurat på samme måte som særlig Fremskrittspartiet vil gjøre her i Norge om de får makt!

Fagforeningen National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) er på stor fremmarsj i England, og har de seneste ukene moblisert sterk motstand mot den nye regjeringens politikk (dvs de konservative/ liberaldemokratenes regjeringskoalisjon sin politikk).

Men det stopper ikke der. Innenfor fagbevegelsen i England leter man etter et politisk alterantiv som er i stand til å representere arbeidstakerne politisk. Ingen av de tre dominerende partiene i England gjør det i dag. Faktisk så snakker man om at fagbevegelsen må danne et eget parti.

Vi er i ferd med å gå samme ideologiske retningen i Norge – arbeidstakerne føler at de mangler talerør for sine interesser!

Labour har, etter Tony Blairs intreden, lignet veldig mye på den politikken Høyre fører i Norge. Tony Blair ble politisk i et sterkt forbilde til Jens Stoltenberg i tiden før Stoltenberg I-regjeringen i 2000, og Stoltenberg manøvrerte også Arbeiderpartiets politikk kraftig til høyre i 2000. Noe velgerne gav meget klar beskjed om ved valget i 2001 – da Bondevik II-regjeringen overtok.

Jens Stoltenberg fikk et nytt forbilde under valgkampen til Barack Obama. Obamas politikk ligger politisk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet målt mot norsk politikk. Stoltenberg III-regjeringen er faktisk ganske nær ved å ende opp med å føre samme politikken til Høyre og Fremskrittspartiet på mange områder i dag. På områder som omhandler regneskapssystemer New Public Manangement, anbud, og privatisering – i den forstand å overlate demokratisk styring, kontroll og revisjon til mer eller mindre lukkede styrerom er de politisk, er det ingen politiske forskjeller. Makta overlates i stadig større grad til en liten klikk håndplukkede nyliberalister (”gutte-/jenteklubben grei”). Demokratiet forvitrer!

Stolenberg III-regjeringen har gjort seg selv meget taleføre på vegne av den rike eliten. Blant annet Trond Giske har nedsatt et eget ”eksperteutvalg” bestående styrtrike arvinger (eliten) til egen rådslagningsgruppe. Og Trond Giske tar med seg hele befolkningens sjekkehefte (oljefondet) og betaler ”piratpenger” for de av eliten som etblerer seg/ flytter arbeidsplasser utenlands.

I politikken forøvrig fører Stoltenberg III-regjeringen en politikk som favoriserer ganske ensidig de med høyere utdanning/ høy inntekt og formue – og som er funksjonsfriske. EU-politikken (EUs tjenestedirektiv/ andre direktiver) rammer hardt yrkesgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ laver utdanning og inntekt. Denne politikken adopteres ganske ukritisk i Norge gjennom EØS-avtalen. Det vil si det motsatte av en inkluderende, og solidarisk utjamningspolitikk. For å få til et velutviklet velferdssamfunn trenger vi investorer, og kompetansen til både de med høyere og lavere utdanning i et samspill! Vi trenger kort og godt mer fellesskap!

AUF-lederens, Martin Henriksen, sier i VG den 16.07 at Jens Stoltenberg for tiden virker tafatt, og at han styrer mot regjeringsskifte. Han har helt rett! Et av problemene til de rød-grønne i dag, er fremveksten av den offentlige fattigdommen. Mens den veksten i privatøkonomien stiger, synker den offentlige fattigdommen. Det skaper en ubalanse og grobunn for misnøye på mange områder!

I perioden 2001 til 2004 kritiserte Jens Stoltenberg ganske kraftig Bondevik II-regjeringens skattelettepolitikk – fordi den førte til økte forskjeller, og blant annet til utarmingen av kommuneøkonomien (under daværende kommunalminister Erna Solberg). De borgerlige partiene lykkes i å gjøre Stortingsvalget i 2005 til et ”skattevalg”. Det vil si, de ”tvang” Jens Stoltenberg (og Stortingsflertallet) til å godta, og sementere Høyres skattepolitikk på 2004-nivå. Det skjedde gjennom at det ble inngått et skatteforlik på Stortinget – som innebærer å ikke økte skattenivået utover 2004-nivået i kommende Stortingsperioder. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet taper stort på dette!

Nylig fremgikk det i media at rød-grønne tilhengere ikke nødvendigvis går til de borgerlige partiene og stemmer på dem når de blir misfornøyde, men blir hjemmesittere (partiløse). Dersom det stemmer – er det et alvorlig signal. Hjemmesittergruppen er altfor stor som de er pr i dag.

Arbeidstakere og trygdede ønsker seg en alternativ politikk til dagens favorisering av elitene! Det må de rød-grønne partiene ta inn over seg – for pr i dag har ikke arbeidstakere og trygdede noe politisk alternativ enn de rød-grønne!!! Alternativet er at ”partiløshet” (hjemmesitting) gir makta til høyrepartiene – noe som gir fordelingspolitikken et enda kraftigere tilbakeslag enn hva vi har i dag (vi kjenner jo ikke til hvor de borgerlige står i dag på dette området – har de gått enda lengre til høyre?).

Eller det kan like gjerne skje som i England – at fagbevegelsen gradvis krever et parti av og for arbeidstakerne. AUF-lederen Martin Henriksen har gitt et konstruktivt råd til statsministeren. Som han sier til VG; ”Arbeiderpartiet er ikke et parti for alle. Vi skal ligge mellom 35 – 40 % oppslutning. Da kan vi ikke blidgjøre alle. Våre kjernevelgere er fagbevegelsen, middelklassen og lavere grupper. Det er de som vil tjene på en mer tydelig fordelingspolitikk”.

Det er fordelingspolitikken og demokratiske beslutningsprosesser på viktige forhold i folks hverdagsliv som har spilt fallit i dag! Det må de rød-grønne ta inn over seg – arbeidstakere og trygdede må føle at de blir ivaretatt de også!

Ferietid, hele Norge stilner, bortsett fra terrorangrep som var tiltenkt Norge, vi skjelver litt i buksene men jeg sitter nå og er ganske rolig, det er ferietid og lurer på hva dette egentlig er? Hva er vel mer avslappende enn å høre på Vazelina med sine ”urbane ” tekster om livet, totninger og ikke minst hadelendinger ”. Tekster som egentlig rører enn ganske langt der inne selv med en humoristisk vri som f.eks ”Bædre hell æll medisin”

Mange reiser land og strand
velter seg i ørkensand
og et og drekk ei hel viku
for å roa ned huggu

Kanskje noen bare har ferie hele tiden, eller kanskje håper på å komme inn på videregående linjer men er på venteliste?

”Je kan itte arbe ligg heme å vælt, itte har jeg lært no og magan min svælt, gikk tre år på skoer’n og på juletrefest, der spelte je Josef, men fekk bærre kjæft., Je har prøvd fast arbe, men alt jeg fekk var grov kjæft så nå høld je meg heme for det trur je er bæst. Folk får tru at jeg er dum, oppi huggu er je tom, men je har aldri hatt så flott som nå, for trygd det har jeg fått. ”Bære å Væra Idiot enn ittno, det har je no jeg lært”.

Vi søker lykken i alle slags mulig ting, men kanskje det enkle er det beste og bare sitte i en båt på Randsfjorden eller Mjøsa.

”Men har du noen gang lufte på eksos frå en båtmotor i ferskvatten?
Slik en 2 og en halv hesters outboard i Mjøsa utve dom kirkeodden
Kjinne vinddrag frå åker og eng og flatebygder rundt omkring.
Blæs bort stresset og uro i skrotten min, bedre hæll æll medisin”

Sex i friluft skal vi ha oss frabedt i allefall på Ullsnestangen, men kanskje man kan beskytte seg hvis man har ”sikker sex på respatex”, hvis du nå føler suget innantæl, kom bli med meg på hytta nå i kvæld, med sikker sex på respatex på knallhard respatex”.

Å skulle jeg nå få lyst til å gå ut så veit jeg åssen mænn i frå Hadeland er ” Je er mænn i fra Hadeland, født på Lunner og bor på Gran, en hadelending han er alltid best for han er full på lurdagsfest”

Men i min alder møter jeg vel enn som imponerer med sin pondus ” je er stort sett feit på det jevne, bleik, stort sett lik ælle andre, sleik, stort sett levd over evne, så lommeboka mi den er tynn som sveisen min”

Og til alle som klager over naboer som starter gressklippere tidlig om morran, eller utbygging i Gran eller Lunner så er det ikke noe mot Hanan som galer kl. fem…kykkeli for en dag, jeg triver best i sola, kykkelig er i slag for mye lys for meg, kykkelig ingen sjans for regnbyger og uvær, jeg vil itte ha noen mørke skyer, her, sol på meg, sol på meg……

Ha en strålende sommer hilsen en sommerturist fra Hadeland

Historien viser at Arbeiderpartiet er et mannsdominert politisk parti. Anders Andersen var den første sosialistiske leder av Arbeiderpartiet i tidsrommet 1887 – 1888. Vi må helt frem til 1981 før partiet fikk sin kvinnelige leder. Gro Harlem Brundtland var leder fra 81 – 92. Etter det har det kun vært mannlige ledere. Hvorfor ?

Av 37 Parlamentariske ledere i Arbeiderpartiet har det vært 6 kvinnelige. 2-3 av disse har sittet i 2 perioder, 1 har vært PL i en overgang på noen mnd.

Arbeiderpartiet har hatt 12 partisekretærer og kun 1 av disse har vært kvinne.

Statsministerens kontor lønner kvinner og menn forskjellig. Statsminister Jens Stoltenberg er lunken til en egen likelønnspott, utover rammene for frontfaget. Av de 65 årsverkene ved SMK, tjener kvinner i snitt mindre enn sine mannlige kolleger.

Når vil alle disse skjevhetene bli rettet på ?