Hadelending

Jeg skulle på tur med klassen. FN-klassen fra Sund Folkehøgskole på 15 stykker skulle til India og Nepal i hele 5 uker, og jeg var langt fra klar. Det knøt seg i magen, og jeg ante ikke hvorfor dette skulle være så mye vanskeligere for meg enn alle de andre på folkehøgskolen. U-Land- og Regnskogslinja skulle jo være borte i hele to måneder. Og jeg hadde mareritt om nettene, for våres fem uker. Men jeg skjønte raskt at dette var en reise som ikke bare var fysisk, men også meget mental. Og selv om den jo er det for alle, så ville den kanskje være mer inni hodet mitt, enn sanselig, utenfor mitt grublende hode.

Var det så vanskelig for meg på grunn av presset rundt å klare det hele, få det gjennomført? Eller spontaniteten det krevde der nede i Asia, i et helt fremmed miljø med så godt som fremmede mennesker rundt meg? Men med tiden der nede ville jo både mennesker og samfunn komme innpå meg, synke innover meg og bli en personlig del av meg. Jeg visste ikke, pakket sekken som var dobbelt så stor som meg selv, trakk pusten dypt og hoppet på flyet.

En uke var målet. Jeg hadde ikke bestemt meg for å dra hjem da, men det skulle jeg i det minste klare. Og det gjorde jeg. Klarte ti dager, som forsåvidt var mer enn målet, dog mye mindre enn alle de andre. Jeg fikk også vite at jeg ville bli den første til å dra hjem fra FN-klassetur, og at jeg garantert kom til å angre bittert. Alt jeg gikk glipp av, uforglemmelige opplevelser og personlig utvikling. Fellesskapsfølelsen… Men jeg hadde bestemt meg, jeg skulle hjem. De voksne som dro med oss, ville naturligvis ha en forklaring, en grunn for hvorfor jeg ville hjem. Ikke minst for min egen del. Og de første gangene jeg ble spurt, klarte jeg virkelig ikke å svare. Det var ikke det at jeg savnet noen så utrolig mye hjemme, hadde jo vært mye lenger hjemmefra flere ganger før. Savnet heller ikke Norge i seg selv, og likte jo klassen, India med sitt krydder på så mange områder, og det å reise i seg selv.

Til slutt kom jeg frem til at problemet satt i meg. Og det var en sår ting å innse om seg selv. Jeg var redd for å miste kontrollen over meg selv, og at det skulle gå galt. Jeg kjente at hodet gikk fortete og fortere for hver dag som gikk, og ble dermed reddere og reddere, noe som igjen gjorde så hodet gikk fortere. Jeg fikk angst for angsten, og en ond sirkel ble til.

Men turen var helt fantastisk så lenge den varte. Jeg er glad jeg dro. India er et land fullt av krydder på alle måter, motsatt av Norge på de fleste områder. Og da sier det seg selv at det må være mye bra også! Jeg sov to netter på nattog sammen med andre indere. Jeg fikk testet ut indisk toalett, aka. hull i bakken. Jeg dro, ble kjent med mange nye mennesker og lærte meg å finne frem på indiske flyplasser alene. Jeg fikk tatt masse bilder, spist masse mat jeg var skeptisk til, startet en håndbakturnering som endte i at 100+ indere stod rundt og ropte som gale, og klassen minst like mye da vi lå omtrent likt i styrkenivå. Det var som å være i en av de scenene i filmer man får gåsehud av å se på. Jeg ville ikke vært det foruten. Og selv om jeg vet at de andre i klassen fikk mange flere slike opplevelser på turen som jeg går glipp av, så vet jeg at jeg kommer til å få uendelig av de uansett om jeg ønsker det. Ingenting tilsier at jeg ikke får lært om livet uansett. Og det er en herlig befrielse og være klar over.

Det er ikke lenge siden jeg lærte meg å ta meg selv og mitt på alvor. Og siden jeg er ganske fersk på det området så medfølger det en del konsekvenser. Hvordan skal jeg vite når jeg under- eller overvurderer meg selv? Jeg har funnet ut at jeg bare må prøve meg frem. Lære av mine egne feil. Jeg ble fortalt på studieturen at det er viktig å lære av andres feil. Men hadde det vært så lett, så hadde ingen hatt noen problemer i verden. Da hadde alt gått som smurt. Man må høre på andres råd, ta de i betraktning når man tar en avgjørelse. Men avgjørelsen er det kun en selv som tar. For kun du er deg, og vet til syvende og sist hva som er best. Og er ikke du sikker, så er det helt sikkert at ingen vet det bedre heller. 

Jeg har lært mye av denne perioden her. Mye har skjedd, for ikke å snakke om i hodet mitt. En ting er at det er noe positivt ved hvert valg. Og tar man feil valg, ikke angre. Det er du som har makten i ditt liv til å velge hvilke sider av en sak du vil se. Og jeg lærte også at når alt kommer til alt, har man kun seg selv. Da er det godt å vite at man har seg selv å stole på! Ta konsekvensene og lær fra det. Er det ikke det livet går ut på?

Jeg ser lysere på fremtiden etter denne turen. Delvis fordi den ligger bak meg, og delvis fordi jeg dro. Den ligger ikke uutforsket bak meg. Og jeg tok valget. Jeg føler meg mer som en herre over mitt eget liv nå enn før. Jeg hadde ingen støtte hjemmefra på valget å dra hjem, heller ikke fra autoritetene som var med på turen. Allikevel var jeg den første til å dra hjem fra FN-studietur. Men det var det som var rett for meg. Og jeg vil tilbake. Lære og erfare alt jeg ikke fikk denne gangen. Men en skal vite jeg fikk lært utrolig mye uansett!  Blant annet en ting som jeg unner alle. Ta vare på deg selv, lytt til dine egne behov. Og med det mener jeg ikke at du skal la redselen og angsten vinne, men heller hva som kan være konstruktivt godt for deg!

Første helga i mars blir det høy fart i Gjøvik Tennishall. Da arrangeres det RC-messe og Norgesmesterskap i klassene 1:10 Touring og 1:12 Track, med kvalifisering på lørdag og finaler på søndag. Det arrangeres også åpent klubbløp i Tamiya M-chassis begge dager. Gjøvik og omegn modellflyklubb kommer for å ha oppvisning, det samme gjør noen av Norges beste RC-driftere. Flere RC-butikker vil også være til stede.

Gratis inngang, kiosk med mat og drikke, og muligheter til å vinne flotte premier!

Dagens første heat starter 10:00 både lørdag og søndag, og vil vare frem til ca 18:00 på lørdag og 16:00 på søndag.

Kom å se, eller delta selv!

For mer informasjon, sjekk ut
RCklubben.no
Radiostyrt.no
Facebook

Enkelt, effektivt og morsomt!
FitWalker er en tredemølle uten strøm. Det betyr at det er du som må holde båndet igang.

Denne treningsformen forbedrer kroppsholdning, koordinering, øker styrke, motstand, fleksibilitet og kondisjon. Vi går til musikk og timen varer fra 30-40 minutter.
Høres det spennende ut?
Avancia Gran tilbyr FitWalk flere dager i uken.

De siste par ukene har vi fått høre moralisering over Trond Giske sin opptreden på et utested ved navn Lorry. Jeg skal ikke her ta for meg de såkalte truslene han har kommet med mot Telenorleder Norvik, men derimot litt av den dobbelmoralen både journalister og enkelte politikere nå viser for fullt. Krf-leder Arild Hareide har vært ute og moralisert, fordi man kan jo ikke ta viktige politiske debatter på nachspiel. For en person som har vokst opp med en religiøs tilknytning som gjør at alkohol er litt mer fy, fy enn for resten av oss, kom muligens det som skjedde på Lorry som en overraskelse? for oss andre burde den ikke gjøre det.

Jeg har drevet politikk i 18 år, og en ting jeg har lært er at mange politiske debatter og allianser blir gjort eller skapt utenfor møterommene. Det å være på rett fest, rett nachspiel og det å kunne drikke med de rette folkene er en måte å komme opp i verden på. Trond Giske vet dette, men det gjør også store deler av det politiske miljøet og pressegjengen i Akersgata. Når jeg var fersk i spillet var det alltid en melding vi fikk før landsmøtene, og det var ?vær forsiktig med hvem du snakker med, hva du sier og hvem som er til stede?. For tro meg, journalister er til stede og drikker med politikere hele tiden, av og til også på politikernes regning. Det finnes fuktige fester og fuktige nachspiel som enkelte ganger har tatt overhånd. Jeg har av og til blitt overrasket over hvordan enkelte pressefolk klarer å stå på bena og snakke rett i kameraet dagen etterpå, eller enda merkeligere; hvordan de klarer å komme med seriøse politiske analyser.

Jeg vet at flere kommer til å bli forbannet på meg på grunn av det jeg skriver nå, men min hensikt er ikke å være en slags moralsk dommer, ei heller er det et forsøk på å frikjenne meg selv. For jeg har vært med på disse fylleslagene og politiske debattene på fester, nachspiel og ulike vannhull både i Oslo, Bergen og andre steder. Hvem snakker med hvem, hvem liker hvem, hvem drikker med hvem osv.? av og til er det som en stor fjortisfest der det å hevne seg og smiske for å oppnå noe nærmest er den vedtatte regel.

Og så dreier ikke alt dette seg om stupfyll, men det å møte mennesker i uformelle arenaer. Alle miljøene har dette, enten det er innenfor idretten, det religiøse eller organisasjonsliv generelt. Alle har sine uformelle arenaer og ting blir sagt, folk blir presentert og folk utveksler telefonnumre og e-postadresser. Lorry er et slikt sted, Justisen et annet, eller i andre sammenhenger er det kirkekaffen, men det finnes også drøssevis av andre steder. En hovedregel har alltid eksistert mellom pressen og politikerne: Det som skjer på nachspielet blir på nachspielet. Man roper ikke ut om det i ettertid dersom det ikke har skjedd noe veldig spesielt, som for eksempel den gangen Lillebjørn Nilsen helte en øl over hodet til Vidar Kleppe.

Det som nå har skjedd er at noe som hittil har vært helt vanlig, plutselig har blitt en sensasjon. Hvordan viste pressen hva som ble diskutert på Lorry? Fordi de var der selv? og tro meg, de drakk ikke brus. Snart er det ny landsmøtesesong, og jeg vet at feststemte journalister vil delta på samtlige av dem. Kanskje jeg skal referere fra disse sammenkomstene og fortelle hva som blir sagt og gjort der? Kanskje det er på tide å presentere hva slags moral disse moralens voktere har?
Jeg har aldri gjort dette, og kommer heller aldri til å gjøre det, men enkelte folk i pressemiljøet bør være forsiktige med å vifte med en moralsk fane, for ellers kommer bare fristelsen til å bli større og større.

Trond Wathne Tveiten
Følg meg på facebook
Følg meg på twitter.